Kreativitet kan være så mangt. Man kan implementere dette inn i alle livets faser være seg det er problemløsning eller estetiske utagerende prosjekter. I dette tilfellet vil jeg gjerne få presisere at min kreativitet brukes for det meste i disse estetiske utagerende prosjektene jeg nevnte over. Jeg tegner og maler og lar mitt lille forskrudde hode få fritt spillerom.

Men jeg har innsett at å være en kreativ sjel bringer med seg en del aspekter som jeg ikke var klar over tidligere. For i helgen var vi samlet hos meg med litt god drikke, deilig musikk og gode venner. Og når man er en kunstnerspire med ego på størrelse med Mount Everest, har jeg selvfølgelig dekorert stuen og leiligheten for øvrig med egne bilder og uttrykk. Slik at jeg igjennom dagen kan labbe rundt og fortelle meg selv at jeg er flink pike. Og når man da sitter sammen med mennesker som ikke har sett mine bilder før, er det naturlig at samtalen kommer opp om hvem som har laget disse bildene og hvor flink jeg er. Fordi mange blir kanskje ydmyke av mange komplimenter og ja kanskje til og med litt brydd, men for mitt vedkommende tar jeg det til meg med åpne armer og bekrefter komplimentene som blir gitt. For jeg også syntes jo jeg er kjempe flink!! ”Klyse” tenker du kanskje? Men det er nå slik jeg er. Jeg syntes det er viktig å ha troen på seg selv og egne evner, for jeg mener at har man ikke det kommer man heller ingen vei her i verden. Og jeg mener bestemt at jeg har noe å bidra med her i den store verden, være seg det er som kreativ kunstner eller klyse i verdens klasse.

Videre fortsetter naturlig nok diskusjonen inn på ”Jante-loven” som vi nordmenn er så fantastisk flinke å leve etter. Vi er jo født og oppvokst med den overbevisningen at man aldri skal stikke hodet frem fra mengden og at om man mot all formodning skulle finne på å gjøre det; er man en narsissistisk drittsekk som helst må settes på plass fort som fy. Og jeg forstår at man kan få motstand mot mennesker som hevder seg selv. Og for all del, jeg har selv mang en gang sittet og mumlet i skjegget over selvgode kunstnere som skryter hemningsløst av seg selv. Men heldigvis har jeg hatt en utvikling i årenes gang og irriterer meg nå kun over mennesker som hevder seg på andres bekostning. Om det er noe bedre eller verre er vel kanskje ikke opp til meg å avgjøre. Men, sakens kjerne er jo det at jeg faktisk er en slik selvhevdende blære som liker å høre skryt om mine arbeider. Jeg liker å utbrodere om mine evner og det jeg får til, uten å egentlig bry meg nevneverdig om noen tar seg nær av det eller ikke. Jeg syntes jeg selv er flink jeg, det er ikke mer komplisert enn det.

Men det skal nevnes det at denne diskusjonen jeg begynte med å fortelle om, utviklet seg som så mye annet. Og enden på visa var det at det kom frem fra mine venner at jeg faktisk fremstår som en eksentrisk person. Som rører litt rundt i min egen verden og kanskje med minimale henvisninger til realiteten fra tid til annen. Selv har jeg for lenge siden innsett at jeg er rar. Men det har jeg vel i grunnen aldri behøvd en veldig utviklet selvinnsikt for å forstå. Men at jeg er eksentrisk var for meg helt nytt. I min verden er en eksentrisk person, noen som lever i en annen verden enn allmenheten for øvrig og som gjerne sprader rundt i digre tunikaer med Jesus look, slik blant annet Odd Nerdrum gjør. Det er mennesker som aldri børster håret og som lever av økologiske matvarer og omgir seg med andre eksentriske virkelighetsfjerne mennesker. Og helt objektivt vil jeg vel si at jeg ikke helt kan relatere meg til denne betegnelsen som eksentrisk. Jeg går i Hennes og Mauritz klær, spiser pølser og pasta som er fremstilt på uøkologiske måter og sorterer kun når jeg har overskudd og får ånden over meg. Men igjen.. Ja, jeg er rar. Jeg sliter med impulskontroll og syntes verden er et sted med altfor lite humor og klemmer og forsøker titt og stadig og revolusjonere tingenes tilstand på min enkle måte. Jeg elsker å høre min egen stemme i store forsamlinger, selv om innholdet av monologene for det meste omhandler lange avhandlinger om egen person og virke.

Men kan man si at dette er feil? Jeg har i alle år forsøkt desperat å passe inn i en A4 tilværelse med stakitt gjerde, stasjonsvogn og grillfester med naboene. Uten og helt verken passe inn eller trives. Jeg har meldt meg i inn i Norske Kvinners sanitets Forening for å bli en deltagende part i husmormiljøet der jeg bodde, kastet meg hodestups inn i Velforeningen i bygda for å vise engasjement og arbeidslyst. Men saken er det at jeg er lat. Jeg liker ikke å engasjere meg i ting jeg ikke brenner for og passer sjeldent inn sammen med andre kvinner på min egen alder. Kan jeg ikke da forsvare at jeg er som jeg er da? At det er mot og engasjement som gjør at jeg hevder meg selv slik jeg gjør, og ikke det motsatte. Skal sant sies, syntes jeg helt oppriktig at alle mennesker skulle vært mer selvhevdende og satt fokus på egne evner og fortrinn. Vi mennesker burde være mer stolte av de tingene vi utretter og tørre å stå for dem. Så får det heller være at jeg fremstår som en eksentrisk liten kunstnerspire som aldri helt evner å tilpasse meg ”Jante-loven” og de sosiale spillene vi skal spille.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan man bli forelsket i seg selv? I et svakt øyeblikk med en sterkt rødvinsrus og i dunkel belysning hender det at jeg blunker til meg selv i speilet og utbryter et stønnende ”Hei søta” i det jeg strener forbi speilet i gangen. Jeg må si det at med de rette lysforholdene er jeg er særdeles lekker liten sak. Men tilbake igjen til spørsmålet. Kan man ende opp med å bli forelsket i seg selv? I den utstrekning at man mister interessen for andre mennesker og kun vier omsorg og kjærlighet til seg selv?

For jeg har begynt å undre meg litt over dette den siste tiden forstår dere. Satt her for ikke lenge siden og så på en av disse klassiske grin til du spyr seriene på tv, med ulykkelig kjærlighet og intriger. Sånn tv som er ment å få damer til å grine og bli emosjonelle mens de krøller seg inn i armkroken på sin bedre halvdel. Og midt i en av disse tårevåte seansene innser jeg det at jeg sitter og stryker meg selv over armen. Ikke på en slik måte man gjør om man klør eller har funnet noe spennende å pelle på. Men på en slik måte man gjør når man har funnet sitt livs kjærlighet. Forsiktig og ømt med fingertuppene. Er det så at underbevisstheten min har forelsket seg i meg? At jeg er min egen sjelevenn?

Det var en ytterst merkelig opplevelse må jeg innrømme. Og etter det har jeg forsøkt å legge merke til andre ting som kan underbygge denne bekymringen, eller kall det gjerne observasjonen. Og nå skal jeg være dønn ærlig. For jeg har faktisk lagt merke til ved flere anledninger at jeg snakker til meg selv med pusestemme og stryker meg selv kjærlig over håret når anledningen byr seg. Om jeg skal ut på livet med venner, sitter jeg lenge i speilet etter endt påføring av krigsmaling og avslutter gjerne med noen oppmuntrende ord til meg selv. ”Nå var du virkelig søt snuppa”. Og da blir jeg helt varm i lille hjerterota før jeg forsvinner ut i den store verden. Bare det å lage middag til meg selv har vist seg å være litt av en selvamorøs affære. Jeg har indre samtaler med meg selv hvor jeg forteller meg selv at jeg må ha litt god mat fordi jeg fortjener det. Jeg legger opp til en romantisk kveld med meg selv med levende lys, god mat og masse egenpleie med kos og lovord.

Og forstå meg rett her. Jeg er ikke noe modell av en dame, snarere tvert i mot. Med korte bein og asymmetrisk anatomi er det mange av mine venninner som klatrer mye lenger opp på Babe listen enn meg. Jeg mangler manerer og prater når jeg ikke skal, sier ting til folk jeg kanskje egentlig ikke kjenner og tenker meg svært sjelden om før jeg både gjør og sier ting. For mange en svært irriterende egenskap. Og dette er jeg smertelig klar over, men allikevel når jeg går i meg selv syntes jeg det er utrolig sjarmerende selv om det kanskje ikke alltid er til min fordel disse egenskapene. For jeg tenker slik. Hadde jeg vært lesbisk hadde jeg vel heller blitt forelsket i disse venninnene mine i stedet? Som vet å te seg blant andre mennesker? Som er intelligente og opplyste, følger siste mote og er virkelig vakre. Empati og omsorg har de også flust av, ja alle de trekkene en oppegående lesbe eller heterofil mann ville satt stor, om ikke uvurderlig pris på. Men jeg sitter her allikevel og frydes i mitt egen disfunksjonelle selskap og kunne ikke tenkt meg noe bedre i hele verden,.

For all del, jeg er en opplyst dame og vil i gode stunder klare å kalle meg selv intelektuell. Og er jo skremmende klar over at dette innenfor psykiatriens normer fort kan beskrives som en narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Men nå har det seg slik at for at det skal defineres som en en personlighetsforstyrrelse, skal det være en tilstand som en uhensiktsmessig for meg selv og som skaper dårlige situasjoner osv. Men det gjør jo ikke det heller. Ikke er jeg aseksuell heller hvor man har total manglende interesse for andre, på tvers av kjønn. For jeg lar meg sjarmere vilt av andre, ingen tvil om det. Men det er bare noe spesielt ved meg som jeg ikke klarer å løsrive meg fra. Så kanskje jeg er inne på en ny og banebrytende –fili her. SELVFILI! En legning der man elsker seg selv på samme måte som man kan elske en mann eller kvinne.  Eller for å markere min eksistens for videre generasjoner KAOSFILI?

Uansett er jeg glad jeg har meg. Sjarmerende, svimete og asymetrisk. Akkurat hva jeg ønsket meg til jul! J

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Dette innlegget er faktisk inspirert av en kommentarrekke inne hos StarBear, yndlings bamsen på VGB, Porno? Erotisk kunst? Klare meninger ønskes! . For da meningene kom strømmende på med argumenter som kvinnefrigjøringen på 70-tallet og fotokunstens makabre bidrag til saken, slo det meg. Det er faktisk på tide at dere menn tar dere et tak i nakken slik at mannsfrigjøringen kan begynne!

Dersom man tar utgangspunkt i fotokunstens kvinnefrigjøring, og ser hva resultatet av det i dag har blitt ser man helt klart behovet og hensikten med en mannsfrigjøring. Alle disse syke bildene av menstruerende nakne kvinner som poserer i all verdens slags merkfundige stillinger, har i dag banet vei for disse nakne skjønnhetene som titt og stadig vises i blader, aviser og media for øvrig. Det er ikke lenger en sjokkerende bragd for en kvinne å posere naken i et blad. Ja man kan faktisk gjøre det og allikevel bli respektert på lik linje som før. Med mindre vi snakker om aktuell Rapport, og poseringer som blottlegger alt fra knærne opp til livmorstappen.

Kvinner blir ikke lenger sladdet dersom hun viser seg naken på filmlerretet. En kvinne kan være så kåt hun bare makter på en film og det er ikke en centimeter av hennes deilige kropp som blir besudlet av verken klipping eller sorte felter. Men.. dersom en mann skulle vise seg naken slik at både pølse og posen syntes, skal vi damer bli rystet og forferdet. Og skulle man mot all formodning skue et erigert manne lem utenfor soverommets fire vegger er det huskestue umiddelbart, og med en gang er det snakk om hardcore porno! Hva er det med et erigert manns lem som er så mye verre enn ei stiv brystvorte? Begge deler er fysiske tegn på fysisk opphisselse av seksuell art. Med mindre kvinnen står i et skikkelig kaldt rom. Noe jeg vil presisere ikke er like flatterende for en mann. Men uansett. Dersom en mann ser en brystfager deilig kvinne på film med stive brystvorter er jeg ganske sikker på at hans første tanke ikke er :”Uff hun fryser sikkert”!

Så hvorfor skal menn ha gleden av å beskue disse nakne kvinnekroppene i tide og utide mens vi kvinner må snike oss inn på lugubre nettsider for å se en naken hønk med et passende utstyr? Er det så at menn generelt er sjenerte vesener? At de alle som en lider av penis komplekser og ikke tørr å blottlegge seg på samme måte som vi kvinner gjør?

Så jeg må si at jeg etterlyser denne mannsfrigjøringen. Spesielt innen fotokunst og media. For jeg føler det at vi kvinner fortjener de samme fordelene fra en mannsfrigjøring som de godene dere menn nyter etter millioner av kvinners harde streben etter frigjøring og selvstendighet. Jeg vil ha Sex and the city i en mannlig versjon. Jeg vil ha store plakater på busser fra Hennes og Mauritz med menn i minimalt med klær som bretter seg utover på de mest utfordrende måtene. Jeg vil at min mann skal føle seg som et sexobjekt, fordi millioner av menn har kjempet for at akkurat HAN skal få muligheten til det. Jeg vil se erigerte peniser i mye større utstrekning enn hva jeg i dag gjør i media, og uten å føle meg som en tilskuer til en sluguber nettside.

Så dere menn har med å få ræva i gir! Kom dere opp på barrikadene og brenn speedo’sen! Brenn slipset og helsetrøya og la kroppen få fritt spillerom i dagens samfunn. Søk på reklame gigs hvor dere må smøre hudlotion på rompa og reklamere med at din hud aldri har vært mykere. Lag opptog i hovedstaden, som vil sjokkere den mest hardbarka Blitzer. Ikke fordi dere må, men fordi dere kan!!!!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg som de aller fleste andre her i Norges land er godt bevandret på det store www. Og ikke uten varige sår på sjela. Det er nok ikke en underdrivelse å si at jeg vært innom og tittet på det meste av slugubert og merkfundig materiale som er å finne der ute på den store eteren. Alt fra sex med hester, til sex med stuemøbler og ymse sider med bruksanvisninger til å lage atombomer, ta livet sitt og øke puppe volumet ved hjelp av et tastetrykk. You name it, I’ve seen it. ”Merkelig psyco skrulle” tenker du kanskje. Men sakens kjerne er det at jeg er usannsynlig blåøyd og godt over middels nysgjerrig. Men etter å ha fått slike Trojanske Hester galopperende inn på maskinen et uttall ganger har jeg nå lært meg å stagge lysten til å klikke på enhver link som blir sendt meg. Også disse mailene uten avsender har jeg lært er et stooort ”fy-fy”. Har bare tatt meg 4 bærbare pc’er 7 stasjonære, hvorav ikke alle bestandig har vært mine egne, for å innse at ordtaket ”Curiosity killed the cat” faktisk har mye fornuftig i seg.

Men.. Til tross for unevnelige store mengder penger brukt på anskaffelse av ny maskinvare, programvare osv, klarer jeg fremdeles ikke stagge lysten nok til å konsekvent slette alt av mailer, beskjeder på msn osv som kan virke å være av suspekt karakter. Her forleden dag fikk jeg en knall mail fra ei velformulert dame kalt Ina, som skrev at hun trengte at jeg bekreftet mitt deltagende i en konkurranse slik at jeg kunne få tilsendt min nye iphone!! Ikke at jeg kunne huske å melde meg på en slik konkurranse i utgangspunktet.. Men.. Ny iphone? Skitt au, tenkte mitt lyse hode da og klikket meg inn på utallige lenker for å finne frem til denne flunka nye gratis, iphon’en. Og jeg ser det når jeg nå sitter og skriver, at det kanskje ikke var mitt lyseste øyeblikk denne uken. Ikke nok med at jeg måtte svare på bortimot 176 spørsmål om alt fra intimhygiene til drikkevaner til hudpleie vaner, tror jeg faktisk nå at jeg har meldt meg inn på et treningsstudio i Østfold, og blitt abonnent av et livsstilsblad for friluftsmennesker (wtf??), og er stygt redd jeg har en forsendelse med både Viagra, Vicodin og Betakaroten på vei i posten.

Hva skal man gjøre med en nysgjerrighet og gjerrighet som min, og helt uten en ansvarlig voksen person til å passe meg? Jeg kan jo ikke la være å titte rundt på nettet, og heller kan jeg selge pc’en. Er ikke helt sikker, men tror den er på avbetaling hos enten Thorn eller Lindorff. Så løsningen er vel som så vidt nevnt tidligere her. En ansvarlig voksen person, som overvåker mine minste aktiviteter på nettet. Kanskje et slikt strøm halsbånd for hunder også hadde gjort seg? At det gav ut 1000 volt hver gang jeg har trykket ”send” knappen mer enn en gang på et ikke mail-relatert nettsted?

Uansett. Noe må gjøres.. Er det kanskje noen av dere søte medbloggere som har en god løsning eller et konstruktivt forslag som kan gjøre min nettsurfing både tryggere for sjel og lommebok??

Svar mottaes med den ytterste takknemmelighet! <3

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da jeg selv var barn, var jeg vel det voksne damer kalte en ”Drittunge”. Frekkere enn flatlusa og totalt blottet for alt som het manerer, sunn fornuft og sosiale antenner. Skal sant sies var vel dette noe jeg hadde tillært meg fra min far som i en årrekke hadde vært på havet og seilt og aldri helt klarte å omstille seg til boligfelt sjargongen etter en årrekke på båt. Noe unge lovende Kaos tok etter uten å blunke.

I mine aller yngste år var jeg også en hardbarket kriminell. I hvert fall etter hva naboen har fortalt. Det skal vel også nevnes at denne naboen drev en liten kiosk vegg i vegg med vårt hus og ofte hadde besøk av lille Kaos og banden hennes. Vi tok med oss alt som ikke var spikret fast i enten vegg eller gulv. Og KUN fordi vi kunne. Til og med sigaretter stjal vi. Og det allerede i en alder av 3 år. Vi hadde selvfølgelig begrenset tilgang på fyrstikker og andre apparater som produserte flammer, så løsningen var å sutte disse stakkars sigarettene i hjel. Jeg kan ennå minnes min sjarmerende ”hoggorm mor” da hun fant oss. Tror jeg lærte meg et par nye ord den dagen der. Ei bitte lita dame på snaue 40 kilo og et temperament som et hockey lag. Da er det muligens miljøpåvirkninger som gjør at man ender opp som en ufordragelig liten skittunge?

Men det var ikke kun faenskap vi drev med. Kaos og banden hadde på et tidspunkt også blitt frelst av Vår Herre Jesus Kristus etter min stakkars mor, endelig hadde fått overtalt byens prest til å la også meg få starte opp på søndagsskolen. Det var en helt ny verden som åpenbarte seg for oss små djevelens utskudd denne første dagen i byens bedehus. Ikke nok med at vi verken fikk kjeft eller husarrest når vi gjorde noe faenskap, men vi fikk klistremerker som premie og faktisk tilbud om å få delta neste søndag også. Dette var som himmelriket for oss små. Deretter fulgte mange søndager med klatring på bordene, kasting av diverse ikke fast-monterte gjenstander rundt om i lokalet, og hyling og vræling og slossing.  Men etter hvert roet pøbelstrekene seg ned og vi ble sittende som tente lys og høre om denne spennende mannen som hadde labbet rundt på vannet og dødd men egentlig ikke gjort det likevel. Og en frodig fantasi har jeg alltid hatt. Som resulterte i at disse lett påvirkelige barnesinnene til slutt klarte å overbevise seg selv om at Jesus hadde blitt født i naboens redskapsbod, og vannet han gikk på var en vanndam oppe på en fjellknaus like ved. Vi hadde en søndag blitt fortalt om Moses og hvordan han gikk på ett eller annet fjell for å snakke med Gud, noe vi små ble fryktelig inspirert av. Dessverre hadde jeg fornærmet nabodamen på det groveste dagen før så jeg var blitt forvist til å kun leke i hagen. Og i vår hage var det ingen fjell, men lysten på å snakke med Gud var så stor at vi innså at vi fikk ta i bruk de midlene vi hadde for hånden. Som viste seg å bli min fars kjære Toyota Carolla. Så meg og min gode venn klatret målrettet opp på bilens tak for å komme nærmere vår skaper slik at vi kunne be om fred på jorden og nye to hjulsykler med støttehjul. Vi så aldri Gud den dagen der. Men jeg fikk i hvert fall se et stjernedryss jeg aldri har sett maken til verken før eller siden. For i et rituale med utstrakte armer og lukkede øyne bommet jeg på bilens tak og gikk i bakken med et brak! I et brøkdel av et sekund hadde jeg fornemmelsen av å flyte i rom og tid før pannen borret seg 2 centimeter ned i grusen på bakken. Det hjalp lite at jeg silblødde fra et digert kutt i panna da min far kom ut og så en blødene unge på bakken og en annen stå på bilens tak og hoppe for å komme nærmere sin skaper.

Men skal sant sies tror jeg neppe verken meg eller min kamerat kom nærmere Vår Skaper enn akkurat den dagen der. Og dagene som fulgte ble for det meste tilbragt inne sammen med en noe forbannet far som nå ikke bare hadde en skamfert datter som så ut til å ha fått juling i en uke i strekk, men også en verkstedsregning som tilsvarte hele måneds lønna hans. Og min tro på en høyere makt enn meg selv falmet vel drastisk også iløpet av denne uken som fulgte med småstein i panna og husarrest. For vi hadde jo lært at Jesus hadde sagt at alle barn skulle komme til han, og hvordan kunne Han da la min far gi oss husarrest , slik at vi var henvist til et knøtt lite barnerom uten antydning til noen slags form for sjelelig frelse??

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I noen tilfeller kan man undre seg over hvor kaotisk en tilværelse og en hverdag kan bli uten at man mister bakkekontakten totalt. I dag har jeg mer eller mindre fått svar på akkurat dette. Ikke bare i min fysiske sfære er kaos regjerende, men også i min mentale tilstedeværelse er det kaotisk. Som ofte gir uttrykk i diverse handlingsforløp som sjelden går som planlagt.

For nå i løpet av en uke har jeg vinglet mellom 4 forskjellige studier, uten helt å kunne falle til ro med noen av dem. Det ene studiet jeg virkelig hadde sett frem til å begynne med, viste seg å være et spesial studie for utenlandske studenter som igjennom dette studiet skulle lære seg om Norsk kultur og norsk språk. Hmm.. Og siden jeg nå har bikket 30 år, har jeg vel det man kan kalle en generell kunnskap til både den norske kulturen og språket. Har nå klart å komme meg ut av grunnskolen uten stempel som verken analfabet eller med store antisosiale lidelser, så innså vel fort at dette studiet jeg så lystbetont hadde sett for meg, kanskje ikke var heeelt hva jeg var ute etter likevel. Deretter ble det å dingle mellom diverse estetiske studieretninger uten helt å bli enig med verken meg selv eller studieveiledere.

Men på den annen side har jo denne kaotiske studievalg prosessen brakt med seg mye positivt også. Jeg har drukket mye kaffe, til kun 8 kroner koppen, i stedet for 30 kroner som jeg betaler ved byens lokale kafe. Jeg har møtt igjen en haug med folk som var like forvirra som meg på jakt etter det perfekte studiet, og like usikre på hensikten med de årene vi allerede har lagt bak oss i diverse forelesningssaler og verksteder. For skal sant sies så er nok ikke Museums drift noe jeg kommer til å ha spesiell  bruk for i min videre søken etter å bli en ansvarlig voksen person med fast arbeid. Ikke det at å drikke Champagne med kunst fiffen er å forakte, men hva fader skal man med det??

Så i dag har kaoset toppet seg. For det er jo ikke slik at jeg står uten studieplass. Men jeg er bare ikke sikker på at det er den veien jeg ønsker å gå. Derfor må man jo ta tak i disse praktiske tingene som en studietilværelse krever av en. Som for eksempel å registrere seg i diverse databaser, betale studentavgifter og melde seg opp til diverse andre studieønsker. Men da min sjarmerende studieveileder, som for øvrig har studert så hardt at hun glemte å ta smilekurset som er obligatorisk for mennesker i slike jobber, skulle finne meg i disse innviklede databasene sine.. Fant hun verken meg eller studiet jeg er meldt opp på. ”Fantastisk” var den første tanken som slo meg! Så mens hun satt og lette frenetisk foran dataskjermen sin satt jeg og smugtittet på alle papirene hennes som lå strødd utover pulten hennes. (Ja jeg er nysgjerrig.) Og til  min store glede legger jeg merke til en liten gul post-it hvor det står at Nghu Yien ønsker å starte et nytt studie og ikke fortsette på den estetiske linjen han i utgangspunktet hadde fått studieplass til. Og det er da den lille kaotiske lykkestjernen min blinker sterkt og intensivt til meg. For dette studiet denne ”anonyme” asiatiske utvekslingsstudenten ikke ønsket å delta i var akkurat det studiet jeg opprinnelig hadde håpt å komme inn på! Da skal jeg love dere at lille Kaos ikke var treg med å forklare denne ”ikke-smilende” studieveilederen at jeg hadde svaret på alle våre problemer! Jeg skal innrømme at ansiktsuttrykket hennes var alt annet enn fornøyd da jeg ivrig proklamerte at jeg satt og leste i papirene hennes som lå strødd rundt på det lille bøttekott kontoret hennes.

Men det er jo mange retningslinjer og byråkratiske kanaler slike ting skal godkjennes i før man kan slå seg på brystet og stolt proklamere at man endelig er blitt kunststudent igjen! Men vi fikk en semi grei forståelse oss i mellom at hun skulle legge inn et memo for meg, dersom jeg aldri mer leste i hennes papirer igjen. Noe som jeg uten å blunke sa meg enig i. Saken er vel det at jeg fremdeles kommer til å sitte og glo i papirene hennes. Men jeg har vel bare innsett at jeg trenger kanskje ikke fortelle dette til henne??

Så er virkelig kaos en dårlig ting sitter jeg da og tenker nå. Hadde denne ”service-innstilte” studieveilederen vært som sine eldre kolleger med stålsystem i beskjedene sine hadde jeg aldri i verden fått mulighet til å delta på dette studiet.. Jeg hadde heller aldri fått frisket opp mitt unike talent i å lese tekst opp-ned.

KAOSISME den perfekte løsning for studenter!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Da var jeg offisielt tilbake i blogg-verden, selv om jeg forbannet meg i lange drag da jeg utpå nyåret slettet hele min daværende blogg. Aldri i livet om jeg skulle kaste meg ut i denne kvasi-realistiske verden igjen! Men så feil kan man ta.. Igjen sitter jeg her med photoshop for å kreere en søt liten header, og tegner i smug små karikaturer av diverse hendelser fra mitt utagerende og spennende liv. Så dette skal bli spennende å se hvordan går..

Som kvinne i begynnelsen av 30 årene, er det ikke så mye man orker å stresse med lenger. Jeg har forsøkt livet som pliktoppfyllende husmor og morsfigur, og innsett at har det ikke gått til helvete ennå så er sjansene store for at det heller ikke kommer til å skje med det første heller. Jeg har kastet meg inn i selvrealiserings karusellen og er nå blitt student på heltid. Som i realiteten betyr en forelesning i uka og ferie hele året. Herlig!

Men når man i voksen alder skal realisere seg til det fulleste, støter man jo også på en del hindre i disse prosessene. Dette med organisering av hverdagen er vel noe som til slutt har blitt komplett fraværende. Det er anarki blant hybelkaninene under sofaen, og system i skaper og skuffer har uten unntak sluttet å eksistere. Det er kaos fra ende til annen. Da snakker vi komplett uhåndterlig kaos!! Det er snart så man ikke kan skimte hvor stua begynner og kjøkkenet slutter. Feng Sui meg midt i rassen!! I går kveld da jeg skulle legge meg for natten slik at cellulittene skulle få sin daglige skjønnhets hvil, var det nesten så jeg havnet på gulvet. Den store haugen med klær på gulvet minnet nemlig mistenkelig om den 1.50 bred dobbeltsenga mi, som jeg var helt sikker på var plassert ved siden av døren. Er litt usikker på om jeg har sovet i skittentøyshaugen de siste månedene. Men nå er i hvert fall dobbelsenga lokalisert.

Hvorfor tar du ikke tak alt kaoset lurer du kanskje på? Jo det skal jeg fortelle deg. Dette kaoset er en del av min nye livsstil, og min nyoppdagede religion. Ved å la kaoset styre hverdagen, får man frigjort så uendelig mye tid og energi som man ellers ville brukt på å rydde, vaske eller beklage ovenfor naboene at det enten er møkkete, rotete eller rett og slett ræva innredet. Jeg lever i Nirvana og energiene flyter fritt. Til og med ungene har innrettet seg eksepsjonelt bra med denne nye livsstilen vår. De har begge latt Kaos styre soverommet deres, og de har aldri sovet bedre på natta! Selvfølgelig kan det jo være at man har uhell i en slik innkjøringsfase. Da min eldste forsvant inn mellom to plastkasser og ei bokhylle og ikke kom frem igjen før etter 8 timer, innså vi vel at det beste er noen kjøre regler slik at lignende episoder kan unngås. Derfor går de aldri på rommene sine alene eller uten å si i fra først. De har begge med seg mobilene hvor de både har mulighetene til å ringe, koble seg til GPS og en fiffig liten funksjon, også kjent som lommelykt.

Nå er det jo skolestart til uken og det blir spennende å se om vi kan påvirke omgivelsene i slik stor grad at Kaos også kan fungere innen skolesystemet! Det fungerer jo så bra for NAV så jeg forstår ikke hvorfor ikke skolevesenet kan dra samme nyttet av denne filosofien. Men Rom ble ikke bygget på en dag, så vi får ta tiden til hjelp og nyte all tiden vi har til overs. Håper bare jeg finner igjen tv’n snart…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kaos het hun, og gråt som et rekkverk da hun ble født. Dette kan på mange måter igjen minne meg om en fødsel, denne innmarsjen min på VGB. Jeg har blogget tidligere, med både liv og psyke som innsats, men fant ut etter en lengre periode at tiden var inne for å demonstrere for verden at også jeg kunne fungere nevneverdig greit uten blogg. I denne perioden jeg nå har tilbrakt i et slags blogg-limbo har vel fått meg til å innse at jeg er en blogger, med alt det innebærer. Utlevering av egne mislykkede forsøk på og passe til dels inn i denne biten av samfunnet som kalles ”Real life” blant oss nettryttere.

Men igjen er jeg klar. Og KAOS er mitt navn. Jeg skal ride igjennom VGB’s trangsynte omlegginger og sneversynte lesere med humor som skarpeste sverd. Jeg skal stå på barrikadene og la ironi igjen sveve vakkert over blogglandskapet.

Jeg vil med min blogg la dere få innsyn i min levevei der Kaos viser vei, og åpne dører som mange av dere kanskje ikke ante en gang var der. Forhåpentligvis skal jeg rokke ved deres grunnvoller og få dere alle til å stille spørsmål ved nytten og gleden med et organisert samfunn. Mitt liv preges av Kaos i alle livets situasjoner, og aldri har jeg vært mer lykkelig! Men en slik lykke kommer alltid med en pris. Dessverre. Men om jeg skulle være uheldig å rote bort en av ungene eller kanskje et par måneders husleie, har skjebnen alltid ønsket meg vel og med tid og stunder dukker de alle opp igjen. Alle som en. Men å være en forkjemper uansett hva det måtte være er et hardt liv. Ikke kun skal man formulere forstålige argumentasjoner for egen sak, men man skal ta seg ut også. Og via en blogg kan man lett skjule mangel på sprettrumpe og strekkmerkefri pupper. Awsome!

Så atter en gang er jeg blogger, og atter en gang er jeg klar!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende